Vårt møte med Streetlight

Skrevet av: Stine Støve Eikenes og Ingvild Onsrud Mjøen

I desember 2017 var vi så heldige at vi fikk lov til å dra til Tacloban for å besøke Streetlight og lære mer om arbeidet de gjør for lokalsamfunnet og hvilken rolle de spiller i menneskers liv.

Streetlight viste seg å være så mye mer enn et barnehjem- for noen er det veien ut av fattigdom, og for andre en mulighet til å gi mat til barna sine. Vi ble mektig imponert over måten Streetlight spiller en rolle i så mange deler av samfunnet; de gir gatebarn en trygg arena til å utvikle seg og blomstre på både skole og fotballbanen, samtidig som de hjelper familier i krise og tilbyr en mulighet til selvhjelp. Spesielt imponert ble vi over tankegangen som ligger bak og hvordan de gjennomfører prosjektene sine. Et eksempel er hvordan de trente opp noen av barnas fedre til å bygge opp barnehjemmet etter tyfonen, hvor alle senere fikk fagbrev og hadde mulighet til å gå ut i fast jobb. gi en person redskapene til å skape sin egen fremtid er så mye mer enn å gi de mat på bordet i en dag, og med den filosofien vil Streetlight hjelpe barna den dagen de er for gamle til å være der, men også de kommende generasjonene i Tacloban.

Turen ga mange sterke inntrykk, og hvordan man reagerer vil alltid være forskjellig. Erlend anbefalte oss å skrive ned noen tanker rundt det vi opplevde underveis, slik at det kunne bli lettere å prosessere det i etterkant. Å se hvordan Streetlight allerede jobber for å forandre barns liv var inspirerende og overraskende gjennomtenkt, men samtidig var det utrolig vanskelig å se hvor mye som står igjen, og hvor mange barn som fortsatt lever i ekstrem fattigdom. De lever et liv så fjernt fra vår virkelighet at det er vanskelig å kunne forestille seg det uten å ha sett det med egne øyne. Så store konstraster i opplevelsen var vanskelig å fordøye, og sett tilbake ble det lettere å skru følelsene av enn å slippe de inn. Da vi kom hjem til Norge var det godt å ha notatene man hadde gjort seg underveis, og etter hvert begynte de sterke inntrykkene å ta større plass i oss. Småbagateller var plutselig ikke viktige lenger, og det kunne til tider være vanskelig å vise empati for ting som i det store og hele egentlig ikke spiller noen rolle. Likevel er det sånn at man etterhvert faller tilbake til hverdagen, og småbagateller begynner smått å ta en større plass i livet igjen, noe som er naturlig. Det er nå en gang sånn at vi lever i Norge og har de mulighetene vi har, og vi vil alltid til en viss grad bry oss om materielle ting. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for det livet man lever, men vi har også sett hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell, så lenge man velger riktig prosjekt.

Å sende penger til veldedighet kan noen ganger føles fjernt, siden man ikke vet hva pengene går til, og hvilke organisasjoner som holder det de lover. Minnene fra Tacloban vil alltid ha en stor plass i oss, og denne turen ga oss bevis på hvordan en organisasjon kan utgjøre en så stor forskjell i lokalsamfunnet når det gjøres riktig. Streetlighet holder virkelig det de lover, de forandrer verden for ett barn av gangen.

DSC06339

DSC06382

DSC06393