En kveldstur i Taclobans gater

-En sammenfletting av individuelle tekster gjort av Stine Støve Eikenes, Ingvild Onsrud Mjøen, Rebekka Berggård og Kristina Haugen

Det kommer en gutt springende mot oss idet vi går inn i en sidegate, han er på min alder. ”Sir Allan!” roper han ut og gir Erlend en stor klem. Flere barn strømmer til. Alle kjenner de Erlend godt, og det lyser opp i øynene deres når de ser oss komme gående sammen med han og noen flere ansatte fra Streetlight. Alle vil hilse. De spør oss hva vi heter på gebrokken engelsk, noe mer engelsk enn dette kan de ikke. Resten av kommunikasjonen foregår med kroppsspråket.

På forhånd har Erlend hatt en briefing med oss, hvor han blant annet viste oss ”Buddy hug” som de kaller det. En vennlig hånd over skulderen som leder barnet ut mot siden, slik at vi blir stående side ved side, og ikke front mot front. Erlend forklarte oss at barn utsatt for gjentatte seksuelle overgrep lett kan mistolke situasjoner som ligner på de vonde opplevelsene de har hatt, og at en tydelig ”Buddy hug” er viktig slik at barna ikke mistolker oss og vår intensjon. Barna vet likevel at vi er snille siden vi kommer sammen med Erlend. De vet at vi ikke vil kjøpe sex eller kommer til å være stygge med dem. De vet også at vi ikke gir vekk penger, så de ber ikke om det heller, men de vet at de skal få mat nå. Et ferskt måltid rett fra grillen, så mye mat at de kan legge seg mette i kveld. For første gang på lenge.

Vi går gruppevis langs en mørk bakgate. Flere av barna holder en plastpose i hånden. I den er det lim som de sniffer for å stilne sulten og dempe smertene. Det lukter søtt, en helt spesiell lukt som jeg kan huske og kjenne igjen fra de gangene jeg har vært her før. Noen gjemmer posen vekk når de ser oss, andre fortsetter som før og tar noen drag fra posen mens vi ser på. Mange vil holde oss i hendene mens vi går. Den første gutten som møtte oss går fremst og spiller på en liten tromme. Det er spesielt å oppleve en slik umiddelbar tillit fra barna som virkelig ikke har noen grunnlag for å stole på noen, særlig ikke voksne. De eldste barna skubber noen sjenerte småtasser bort til oss så de får hilse på. ”Comoesta ka?” spør vi – de ler. Alle er interessert i oss, og selv om vi ikke snakker det samme språket går praten for fullt. Vi kommer til et område med noen boder, og flere mennesker flokker til, både voksne og barn. Vi er mange, rundt 30-40-50 stykk. Midt blant alle de som er der ser vi et kjent fjes. Der står han, gutten som tidligere på dagen banka på ruta utenfor kafeen hvor vi spiste lunsj i håp om å få noe å spise. I dag er han heldig, som får ordentlig mat hele to ganger. Han ser på oss, men vil ikke snakke, han virker litt flau.

Noen av de som er med oss ser ganske gamle ut, men sier de er 25 når vi spør. Erlend forteller at de fleste egentlig ikke vet hvor gamle de er. På venstre side, ved enden av bordet setter de barneprostituerte jentene seg. Man kan se det på måten de kler seg, utfordrende, pent. Samtidig er de også vanlig ungdom, som sitter der og fniser av noe dumt guttene på andre siden av bordet nettopp gjorde. De er like gamle som meg, og yngre. Ei av de er 19 år, hun har fire barn.

Alle vil håndhilse. Det går fint så lenge vi vasker oss på henden og ikke tar oss i ansiktet. Ei av jentene er veldig god på å huske navn, hun husker våre etter kun et par repetisjoner. Hun husker også navnet til tidligere frivillige, og lurer på hvor de er. En gutt kommer bort og spør etter en tidligere frivillig. Erlend forteller at denne gutten var en av de aller første barna de tok inn på barnehjemmet. Den frivillige som gutten spør etter var der og byttet bandasje på et stort, åpent sår han hadde på halsen. Det rant vann ut av såret når han drakk. På Streetlight fikk han sydd såret, og han fikk ro til å la det gro. Han takker oss, fordi vi er der som frivillig, som om det var vi som reddet livet hans. Mange av disse barna har vært tilknyttet barnehjemmet i over 10 år, og de har sikkert møtte mange hundre frivillige før oss. Likevel bryr de seg om oss, lærer seg navnene våre, og husker oss. Vi serverer de mat. Flere ligger og hviler hodet på bordet mens de venter på maten. Klokken nærmer seg 22.00, da er det innetid. Staten har innført innetid, så alle må trekke vekk fra gatene på kvelden og natten. Disse menneskene har ingen steder å gjør av seg, gata er hjemmet deres, så de må gjemme seg i kroker og mørke bakgater. En av de eldre guttene spør om jeg vil ha grillspydet hans. Jeg sier jeg er mett. Egentlig er jeg er skrubbsulten, har ikke spist på 10 timer. Det er sterkt, og vondt – slik er deres hverdag, å gå sulten. Likevel ønsker denne gutten å dele maten sin med meg, han som vet at jeg har nok penger til å spise inne på kafé.

Vi sier ”bye bye” og går tilbake til kontoret. Antibac, vask, antibac, dusj, skrubb, antibac. Det føles så rart. Så fort vi runder hjørnet fra hvor barna sitter og spiser med hendene, uten vask eller antibac, dynker vi hendene med sprit. Vi har håndhilst på mennesker som har bakterier vi ikke tåler, men som de lever i. Sannheten slår meg og den er brutal. Vi kan si hadet og gå tilbake på hotellet, legge oss trygt i sengen. Disse menneskene vi møtte i kveld skal sove ute, slik de alltid gjør. Det er trist. Det gjør vondt. Samtidig går jeg derfra med en sterk følelse av glede og kjærlighet, og med et smil om munnen. Grunnen til det? Jo, fordi alle vi møtte i kveld var glade, sprudlende, kjærlige, tillitsfulle, takknemlige barn, som til tross for fattigdom, prostitusjon, overgrep, sykdom og sult tok oss imot på en måte jeg aldri har opplevd andre plasser enn på gata i Tacloban.

Det er vanskelig å gjenfortelle. Det gjør vondt å sitte her hjemme, trygt i en god og varm sofa, mett etter å nettopp ha spist middag. Jeg kjenner på følelsen av sterk urettferdighet og alt jeg tenker på er disse barna. Er de trygge? Når spiste de sist? Får de sove i natt? Er de frisk? Hvordan ser fremtiden deres ut? Vil det gå bra med dem? Jeg ser for meg de søte, nydelig ansiktene deres, og klarer ikke holde tårene tilbake. Men, jeg vet at Streetlight er der for å passe på dem. Jeg har sett det med mine egne øyne, hvor mye Streetlight betyr for disse menneskene og hvor godt denne organisasjonen klarer å gjennomføre det utrolig viktige arbeidet som de gjør. De gir barna en sjanse til å starte på nytt, og de gir menneskene på gaten en følelse av at de er like verdifulle som alle andre i denne byen!