En kveldstur i Taclobans gater

-En sammenfletting av individuelle tekster gjort av Stine Støve Eikenes, Ingvild Onsrud Mjøen, Rebekka Berggård og Kristina Haugen

Det kommer en gutt springende mot oss idet vi går inn i en sidegate, han er på min alder. ”Sir Allan!” roper han ut og gir Erlend en stor klem. Flere barn strømmer til. Alle kjenner de Erlend godt, og det lyser opp i øynene deres når de ser oss komme gående sammen med han og noen flere ansatte fra Streetlight. Alle vil hilse. De spør oss hva vi heter på gebrokken engelsk, noe mer engelsk enn dette kan de ikke. Resten av kommunikasjonen foregår med kroppsspråket.

På forhånd har Erlend hatt en briefing med oss, hvor han blant annet viste oss ”Buddy hug” som de kaller det. En vennlig hånd over skulderen som leder barnet ut mot siden, slik at vi blir stående side ved side, og ikke front mot front. Erlend forklarte oss at barn utsatt for gjentatte seksuelle overgrep lett kan mistolke situasjoner som ligner på de vonde opplevelsene de har hatt, og at en tydelig ”Buddy hug” er viktig slik at barna ikke mistolker oss og vår intensjon. Barna vet likevel at vi er snille siden vi kommer sammen med Erlend. De vet at vi ikke vil kjøpe sex eller kommer til å være stygge med dem. De vet også at vi ikke gir vekk penger, så de ber ikke om det heller, men de vet at de skal få mat nå. Et ferskt måltid rett fra grillen, så mye mat at de kan legge seg mette i kveld. For første gang på lenge.

Vi går gruppevis langs en mørk bakgate. Flere av barna holder en plastpose i hånden. I den er det lim som de sniffer for å stilne sulten og dempe smertene. Det lukter søtt, en helt spesiell lukt som jeg kan huske og kjenne igjen fra de gangene jeg har vært her før. Noen gjemmer posen vekk når de ser oss, andre fortsetter som før og tar noen drag fra posen mens vi ser på. Mange vil holde oss i hendene mens vi går. Den første gutten som møtte oss går fremst og spiller på en liten tromme. Det er spesielt å oppleve en slik umiddelbar tillit fra barna som virkelig ikke har noen grunnlag for å stole på noen, særlig ikke voksne. De eldste barna skubber noen sjenerte småtasser bort til oss så de får hilse på. ”Comoesta ka?” spør vi – de ler. Alle er interessert i oss, og selv om vi ikke snakker det samme språket går praten for fullt. Vi kommer til et område med noen boder, og flere mennesker flokker til, både voksne og barn. Vi er mange, rundt 30-40-50 stykk. Midt blant alle de som er der ser vi et kjent fjes. Der står han, gutten som tidligere på dagen banka på ruta utenfor kafeen hvor vi spiste lunsj i håp om å få noe å spise. I dag er han heldig, som får ordentlig mat hele to ganger. Han ser på oss, men vil ikke snakke, han virker litt flau.

Noen av de som er med oss ser ganske gamle ut, men sier de er 25 når vi spør. Erlend forteller at de fleste egentlig ikke vet hvor gamle de er. På venstre side, ved enden av bordet setter de barneprostituerte jentene seg. Man kan se det på måten de kler seg, utfordrende, pent. Samtidig er de også vanlig ungdom, som sitter der og fniser av noe dumt guttene på andre siden av bordet nettopp gjorde. De er like gamle som meg, og yngre. Ei av de er 19 år, hun har fire barn.

Alle vil håndhilse. Det går fint så lenge vi vasker oss på henden og ikke tar oss i ansiktet. Ei av jentene er veldig god på å huske navn, hun husker våre etter kun et par repetisjoner. Hun husker også navnet til tidligere frivillige, og lurer på hvor de er. En gutt kommer bort og spør etter en tidligere frivillig. Erlend forteller at denne gutten var en av de aller første barna de tok inn på barnehjemmet. Den frivillige som gutten spør etter var der og byttet bandasje på et stort, åpent sår han hadde på halsen. Det rant vann ut av såret når han drakk. På Streetlight fikk han sydd såret, og han fikk ro til å la det gro. Han takker oss, fordi vi er der som frivillig, som om det var vi som reddet livet hans. Mange av disse barna har vært tilknyttet barnehjemmet i over 10 år, og de har sikkert møtte mange hundre frivillige før oss. Likevel bryr de seg om oss, lærer seg navnene våre, og husker oss. Vi serverer de mat. Flere ligger og hviler hodet på bordet mens de venter på maten. Klokken nærmer seg 22.00, da er det innetid. Staten har innført innetid, så alle må trekke vekk fra gatene på kvelden og natten. Disse menneskene har ingen steder å gjør av seg, gata er hjemmet deres, så de må gjemme seg i kroker og mørke bakgater. En av de eldre guttene spør om jeg vil ha grillspydet hans. Jeg sier jeg er mett. Egentlig er jeg er skrubbsulten, har ikke spist på 10 timer. Det er sterkt, og vondt – slik er deres hverdag, å gå sulten. Likevel ønsker denne gutten å dele maten sin med meg, han som vet at jeg har nok penger til å spise inne på kafé.

Vi sier ”bye bye” og går tilbake til kontoret. Antibac, vask, antibac, dusj, skrubb, antibac. Det føles så rart. Så fort vi runder hjørnet fra hvor barna sitter og spiser med hendene, uten vask eller antibac, dynker vi hendene med sprit. Vi har håndhilst på mennesker som har bakterier vi ikke tåler, men som de lever i. Sannheten slår meg og den er brutal. Vi kan si hadet og gå tilbake på hotellet, legge oss trygt i sengen. Disse menneskene vi møtte i kveld skal sove ute, slik de alltid gjør. Det er trist. Det gjør vondt. Samtidig går jeg derfra med en sterk følelse av glede og kjærlighet, og med et smil om munnen. Grunnen til det? Jo, fordi alle vi møtte i kveld var glade, sprudlende, kjærlige, tillitsfulle, takknemlige barn, som til tross for fattigdom, prostitusjon, overgrep, sykdom og sult tok oss imot på en måte jeg aldri har opplevd andre plasser enn på gata i Tacloban.

Det er vanskelig å gjenfortelle. Det gjør vondt å sitte her hjemme, trygt i en god og varm sofa, mett etter å nettopp ha spist middag. Jeg kjenner på følelsen av sterk urettferdighet og alt jeg tenker på er disse barna. Er de trygge? Når spiste de sist? Får de sove i natt? Er de frisk? Hvordan ser fremtiden deres ut? Vil det gå bra med dem? Jeg ser for meg de søte, nydelig ansiktene deres, og klarer ikke holde tårene tilbake. Men, jeg vet at Streetlight er der for å passe på dem. Jeg har sett det med mine egne øyne, hvor mye Streetlight betyr for disse menneskene og hvor godt denne organisasjonen klarer å gjennomføre det utrolig viktige arbeidet som de gjør. De gir barna en sjanse til å starte på nytt, og de gir menneskene på gaten en følelse av at de er like verdifulle som alle andre i denne byen!

 

Vårt møte med Streetlight

Skrevet av: Stine Støve Eikenes og Ingvild Onsrud Mjøen

I desember 2017 var vi så heldige at vi fikk lov til å dra til Tacloban for å besøke Streetlight og lære mer om arbeidet de gjør for lokalsamfunnet og hvilken rolle de spiller i menneskers liv.

Streetlight viste seg å være så mye mer enn et barnehjem- for noen er det veien ut av fattigdom, og for andre en mulighet til å gi mat til barna sine. Vi ble mektig imponert over måten Streetlight spiller en rolle i så mange deler av samfunnet; de gir gatebarn en trygg arena til å utvikle seg og blomstre på både skole og fotballbanen, samtidig som de hjelper familier i krise og tilbyr en mulighet til selvhjelp. Spesielt imponert ble vi over tankegangen som ligger bak og hvordan de gjennomfører prosjektene sine. Et eksempel er hvordan de trente opp noen av barnas fedre til å bygge opp barnehjemmet etter tyfonen, hvor alle senere fikk fagbrev og hadde mulighet til å gå ut i fast jobb. gi en person redskapene til å skape sin egen fremtid er så mye mer enn å gi de mat på bordet i en dag, og med den filosofien vil Streetlight hjelpe barna den dagen de er for gamle til å være der, men også de kommende generasjonene i Tacloban.

Turen ga mange sterke inntrykk, og hvordan man reagerer vil alltid være forskjellig. Erlend anbefalte oss å skrive ned noen tanker rundt det vi opplevde underveis, slik at det kunne bli lettere å prosessere det i etterkant. Å se hvordan Streetlight allerede jobber for å forandre barns liv var inspirerende og overraskende gjennomtenkt, men samtidig var det utrolig vanskelig å se hvor mye som står igjen, og hvor mange barn som fortsatt lever i ekstrem fattigdom. De lever et liv så fjernt fra vår virkelighet at det er vanskelig å kunne forestille seg det uten å ha sett det med egne øyne. Så store konstraster i opplevelsen var vanskelig å fordøye, og sett tilbake ble det lettere å skru følelsene av enn å slippe de inn. Da vi kom hjem til Norge var det godt å ha notatene man hadde gjort seg underveis, og etter hvert begynte de sterke inntrykkene å ta større plass i oss. Småbagateller var plutselig ikke viktige lenger, og det kunne til tider være vanskelig å vise empati for ting som i det store og hele egentlig ikke spiller noen rolle. Likevel er det sånn at man etterhvert faller tilbake til hverdagen, og småbagateller begynner smått å ta en større plass i livet igjen, noe som er naturlig. Det er nå en gang sånn at vi lever i Norge og har de mulighetene vi har, og vi vil alltid til en viss grad bry oss om materielle ting. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for det livet man lever, men vi har også sett hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell, så lenge man velger riktig prosjekt.

Å sende penger til veldedighet kan noen ganger føles fjernt, siden man ikke vet hva pengene går til, og hvilke organisasjoner som holder det de lover. Minnene fra Tacloban vil alltid ha en stor plass i oss, og denne turen ga oss bevis på hvordan en organisasjon kan utgjøre en så stor forskjell i lokalsamfunnet når det gjøres riktig. Streetlighet holder virkelig det de lover, de forandrer verden for ett barn av gangen.

DSC06339

DSC06382

DSC06393

 

Streetlight – changing the world for one child at a time

Skrevet av: Rebekka Berggård

Streetlight er en frivillig organisasjon som ble startet av Erlend Johannesen i 2005. Under et opphold i Tacloban på Filippinene møtte Erlend en gjeng gutter som bodde på gaten. De gjorde et så sterkt inntrykk på han, og satte så dype spor at han reiste straks tilbake til Trondheim for å samle inn penger slik at han kunne hjelpe disse guttene. Han samlet også sammen noen venner som ble med tilbake til Tacloban, hvor de leide et gammelt lagerlokale, pusset det opp og tok inn gutte-gjengen som Erlend hadde møtt tidligere. Videre brukte de mye tid på å bli kjente med disse guttene og resten av barna som bodde på gaten, og de kartla et stort hjelpebehov. Derfra starter historien om Streetlight.

barn2-Kjell A. Olsen
Erlend Johannesen snakker med guttene på gata.  FOTO: KJELL A. OLSEN

Etter noen år tok Streetlight over en gammel barnepark som lå i nærheten, og pusset opp denne. Dette gjorde også at de kunne utvide organisasjonen. Et barnehjem, et studiesenter og et medisinsk senter ble bygget. Studiesenteret vant internasjonal pris for arkitektur, noe som er ekstra kult da det faktisk ble tegnet av barna og bygget av fedrene deres. En fotballbane sponset av Rosenborg Ballklub ble laget. En scene for dans, musikk og andre fremføringer ble pusset opp. Huskestativ, humper og klatrestativ ble sveiset og malt. En basketballbane ble laget. En fiskedam ble pusset opp. Alt var på stell, det så helt nydelig ut i den oppussede parken, og åpningsseremonien var storslagen. Men så, 8. november 2013 ble Filippinene truffet av supertyfonen Haiyan. Parken, hvor barnehjemmet befant seg, lå helt nede ved vannkanten, og ble hardt rammet. Vind og vannmasser rev i stykker det meste. Erlend og de andre ansatte ved Streetlight klarte å få alle barna opp på taket av barnehjemmet, før bygningen fyltes med vann. Der lå de alle sammen og holdt rundt hverandre mens trær og blikkplater fløy rundt dem i luften. De voksne brukte sine egne kropper til å beskytte barna, og dette berget livene deres. Heldigvis gikk det bra med alle de fantastiske menneskene som er knyttet til Streetlight, men det var ikke mye igjen av parken da Tyfonen gav seg.

tacloban73
Erlend Johannesen med det gamle studiesenteret i bakgrunnen.  FOTO: ADRESSA

I dag har Streetlight bygget seg opp igjen, og nå har det blitt ende større og bedre enn før. Det nye barnehjemmet ligger langt unna vannet, omtrent en times kjøretur fra byen, og er bygget på en måte som skal gjøre at det tåler vindstyrker slik en tyfon kan føre med seg. En nøyaktig modell er til og med testet i en vindtunnel i London. Også dette bygget har vunnet internasjonal pris for arkitektur, og også dette ble tegnet av barna og bygget av fedrene – RÅTT! Kontorene er bygget opp igjen i den gamle parken som ligger i byen, slik at organisasjonen fortsatt kan jobbe med barna på gata og være lett tilgjengelig for de som skulle trenge hjelp.

Som tidligere driver de et studiesenter for å hjelpe barna med skolearbeid, men nå finnes det to stykker, både ett ved det nye barnehjemmet og et i den gamle parken. Hit kan barna komme etter skoletid for å få hjelp med leksene sine. De har tilgang på bøker og datamaskiner for å gjøre research, og det er lærere tilstede som også kan tilby litt ekstra undervisning. Knyttet opp mot dette gjennomfører også Streetlight et ernæringsprogram for å hjelpe flere barn inn i skolesystemet. En av de største faktorene som gjør det vanskelig for barn å gå på skolen er sult. Ofte prioriteres skolegang fremfor mat, men å sende en underernært, skrubbsulten unge på skolen gir lite utbytte i form av læring. Streetlight tilbyr derfor frokost og lunsj til disse barna. Det er mødrene deres som på tur stiller opp og lager maten – noe som igjen bidrar til å opprettholde ansvarsfølelsen og stolthet hos mødrene. Dette er kjernen i måten Streetlight arbeider på, nemlig ved å gi foreldrene muligheten til faktisk å være foreldre. Et av de nyeste prosjektene Streetlight har startet er en yrkesfaglig skole, hvor både gutter og jenter kan utdannes til mekanikere, sveisere eller kjøle/varme-montører. Det er slik som dette vi i PsychAid skal hjelpe Streetlight med å kunne gjøre, nemlig å utvide utdanningsmulighetene for barna i Tacloban. Det er en stor glede å få jobbe for at Streetlight skal kunne fortsette å skape nye utdanningsmuligheter for barna i Tacloban, som kan være med å gi de en tryggere fremtid.

DSC_0052
Det nye studiesenteret og kontoret som liggen i den gamle barneparken i Tacloban city. FOTO: REBEKKA BERGGÅRD

DSC09679

DSC09663
Det nye barnehjemmet og studiesenteret i Tagpuro. FOTO: Streetlight

 

Vi gleder oss veldig til aksjonen, og håper du vil bli med å hjelpe Streetlight!